Det er litt utrolig at du endelig ikke har skjønt hvor vondt det gjorde.
Da du låste meg ute, jeg sto bare i pysjen. Måtte vente til mamma kom hjem sa du, så hun kunne låse meg inn. Og når mamma kom, kjeftet du på henne for at hun låste meg inn.
Jeg satt på trappa i pysjen. Hadde blitt dratt ut der, som en ting man ikke bryr seg om og vil kaste. Om det gjorde vondt fysisk? Ikke så mye. Var bare litt kjølig. Veldig kjølig også faktisk, etter noe som kjentes som en evighet. Men det var verst psykisk. Mindreverdig. Ikke noe verdt i det hele tatt faktisk.
Mamma sluttet på jobben klokken 10. Og var i beste fall hjemme rundt kvart på 11. Noen ganger sto jeg der ute fra klokken 8. Banket på, fikk litt juling. Banket på etter enda en time, fikk litt mer juling.
En ting var at pappa gjorde dette. En annen ting er irritasjonen over hvor utrolig naive og blinde naboene var. De så jo selvsagt ingenting. De så ikke at jeg sto der. Ikke i dems hjerne ihvertfall. Det var aldri noen som skjønte at jeg hadde det vondt. Det var aldri noen som fattet en mistanke engang.
Og det gjør litt vondt.
onsdag 22. februar 2012
søndag 19. februar 2012
Hun smiler igjen.
Hun smilte litt. Istad. Så du det? La du merke til det? Selvsagt ikke.
Hun smilte fordi hun gikk forbi en kirkegård. Tanken på at alle de døde menneskene bare lå der og slappet av. Ingen tanker, aldri mer tankekaos. Aldri mer depressive tanker. Aldri mer tanker om død. Aldri mer tanker om noe.
Det ønsket om å bli en av dem. Det spiser henne opp. Hvorfor ser du ikke det? Hvorfor ser du bare alt det du ønsker å se?
Alt fremtidshåp har forsvunnet. Tanken på død er det eneste som kan få henne til å smile.
Ingen vet hvorfor hun fortsatt lever, når selv den minste livsgnist har forsvunnet.
Hun smilte fordi hun gikk forbi en kirkegård. Tanken på at alle de døde menneskene bare lå der og slappet av. Ingen tanker, aldri mer tankekaos. Aldri mer depressive tanker. Aldri mer tanker om død. Aldri mer tanker om noe.
Det ønsket om å bli en av dem. Det spiser henne opp. Hvorfor ser du ikke det? Hvorfor ser du bare alt det du ønsker å se?
Alt fremtidshåp har forsvunnet. Tanken på død er det eneste som kan få henne til å smile.
Ingen vet hvorfor hun fortsatt lever, når selv den minste livsgnist har forsvunnet.
fredag 28. oktober 2011
I want to be thin so badly I'm willing to die for it.
Den følelsen av å ikke klare å motstå maten er helt grusom. Man VIL ikke spise, men man må. Det er akkurat som man blir tvunget til å spise. Enda man vet hvor ekkel man vil føle seg etterpå. Så derfor spyr man det opp igjen. Spyr opp den skammen man akkurat spiste. Følelsen av å ese ut.
Jeg finner på unnskyldninger hele tiden. For meg selv. Grunner til å fortsette å spy. Grunnen til at jeg skal kaste opp det jeg akkurat spiste fordi det hjelper. Selv om jeg alt i alt vet det ikke hjelper å spy. Det hjelper på skammen for å ha spist, og det hjelper på følelsen av å ese ut, men det er egentlig alt.
Lei av å finne på unnskyldninger for alt. Unnskyldninger for å kutte, unnskylde pappa, unnskyldninger for å spy. Unnskyldninger til hvorfor ikke leksene er gjort, og hvorfor jeg kom for sent. Delvis fordi jeg måtte klemme på alt flesket, se den harde realiteten i speilet. Igjen. Og fordi det måtte krangles, også denne morgenen. Ting kan jo ikke være rolig, alt må bråkes om. Jeg må også krangles om. Stygge feite meg som bare er i veien, får høre det daglig. Hvor mye han ønsker å drepe meg. Hvor mye fett jeg har som jeg ikke hadde trengt å ha, hvor mye jeg spiser. Hvor mye jeg ikke spiser. Alt er galt, uansett.
Og feit er jeg også.
Bulimien har tatt litt overhånd i det siste. Alt eser i magen. Skulle så gjerne ønske jeg klarte å motstå fristelsen. Kanskje jeg hadde blitt tynn.
Jeg finner på unnskyldninger hele tiden. For meg selv. Grunner til å fortsette å spy. Grunnen til at jeg skal kaste opp det jeg akkurat spiste fordi det hjelper. Selv om jeg alt i alt vet det ikke hjelper å spy. Det hjelper på skammen for å ha spist, og det hjelper på følelsen av å ese ut, men det er egentlig alt.
Lei av å finne på unnskyldninger for alt. Unnskyldninger for å kutte, unnskylde pappa, unnskyldninger for å spy. Unnskyldninger til hvorfor ikke leksene er gjort, og hvorfor jeg kom for sent. Delvis fordi jeg måtte klemme på alt flesket, se den harde realiteten i speilet. Igjen. Og fordi det måtte krangles, også denne morgenen. Ting kan jo ikke være rolig, alt må bråkes om. Jeg må også krangles om. Stygge feite meg som bare er i veien, får høre det daglig. Hvor mye han ønsker å drepe meg. Hvor mye fett jeg har som jeg ikke hadde trengt å ha, hvor mye jeg spiser. Hvor mye jeg ikke spiser. Alt er galt, uansett.
Og feit er jeg også.
Bulimien har tatt litt overhånd i det siste. Alt eser i magen. Skulle så gjerne ønske jeg klarte å motstå fristelsen. Kanskje jeg hadde blitt tynn.
søndag 10. juli 2011
Det er så rart
Det er så rart å ha en sånn tanke. En tanke om å faktisk ha lyst til å ta sitt eget liv. Man vil jo i bunn og grunn ikke, men samtidig så tror man at alle andre vil ha det mye bedre uten. Få slutt på lidelsen. Lidelse? Pft, jeg har det forresten ikke ille. Jeg er bare dritt lei av å leve. Tankene surrer, HVEM vil savne meg hvis det skjer? Mamma. Ja kanskje mamma, men hun slipper mye uten meg. Lillesøs, helt sikkert. Men hun fortjener ikke å ha en sånn storesøster som meg. En sånn hjerneskada idiot, som pappa kaller meg. Og det han sier stemmer, selvsagt. Jeg ER en hjerneskada idiot. Han har ikke møtt noen så dumme som meg. Det er helt riktig, det finnes ikke noen som er så dumme som meg.
Siden folk skammer seg over å være med meg, så hvorfor gidde? Venninnene mine gidder ihvertfall ikke mer. De finner heller på ting i all hemmelighet, så jeg finner det ut i ettertid. På Facebook. Å være detektiv for å finne ut hva venninnene sine har gjort for å slippe unna deg. "Ja, men vi hadde bare plass til 3 i bilen." Åja, ok. Tror du virkelig jeg er så dum? Tror dere virkelig at jeg er så jævela naiv at ikke jeg ser at dere ikke vil være med meg? Men hvis dere ikke vil det, kan dere ikke bare la meg få vite det uten at jeg må finne ut og lete?
Hestene, de klarer seg like greit uten meg. De har kanskje ikke noen til å stelle dem, men eierene finner nok noen nye. Fuglen kommer til å få det så fint også. Alt i alt så er det ikke mye vits i å leve, når man ikke har noe å leve for. Når livet føles så utrolig håpløst er det igrunn greit å få det ut, men jeg skal ikke forvente at noen skal lese. Det trenger de ikke. Men det hadde ikke gjort noe med OMSORG. Å vite at noen er glad i meg og trenger meg er den beste følelsen som finnes. Den har jeg ikke kjent på lenge. Akkurat nå er det bare jeg som er glad i noen og trenger noen, men de trenger egentlig ikke meg. De påstår kanskje det, men de gjør det ikke. Noen tårer og de har kommet over det. Men jeg trenger noen som trenger meg. Noen som kan se meg. Se -MEG- og ikke den jeg utgir meg for å være- En sånn som kan høre på hva jeg har å si, mens tårene renner. Jeg har aldri opplevd det før. Det hadde vært så deilig. En som ikke gjør det for pengenes skyld. En som ikke er opplært til det. Men en som er glad i meg som person, og ønsker meg alt godt. Jeg drømmer. Om at en dag skal jeg få en som elsker meg, ser meg og vil meg alt godt. Ikke nødvendigvis en kjæreste. Kanskje en venn. Kanskje. Jeg vil ikke dø alene, men jeg vil være alene. Jeg vil være alene for å fordøye tanker og meninger. Være alene for å få tid til å puste og tenke mer konstruktivt enn jeg har gjort hittil.
Jeg trenger en fuckings pause. Værsåsnill....
>Corbelle
Siden folk skammer seg over å være med meg, så hvorfor gidde? Venninnene mine gidder ihvertfall ikke mer. De finner heller på ting i all hemmelighet, så jeg finner det ut i ettertid. På Facebook. Å være detektiv for å finne ut hva venninnene sine har gjort for å slippe unna deg. "Ja, men vi hadde bare plass til 3 i bilen." Åja, ok. Tror du virkelig jeg er så dum? Tror dere virkelig at jeg er så jævela naiv at ikke jeg ser at dere ikke vil være med meg? Men hvis dere ikke vil det, kan dere ikke bare la meg få vite det uten at jeg må finne ut og lete?
Hestene, de klarer seg like greit uten meg. De har kanskje ikke noen til å stelle dem, men eierene finner nok noen nye. Fuglen kommer til å få det så fint også. Alt i alt så er det ikke mye vits i å leve, når man ikke har noe å leve for. Når livet føles så utrolig håpløst er det igrunn greit å få det ut, men jeg skal ikke forvente at noen skal lese. Det trenger de ikke. Men det hadde ikke gjort noe med OMSORG. Å vite at noen er glad i meg og trenger meg er den beste følelsen som finnes. Den har jeg ikke kjent på lenge. Akkurat nå er det bare jeg som er glad i noen og trenger noen, men de trenger egentlig ikke meg. De påstår kanskje det, men de gjør det ikke. Noen tårer og de har kommet over det. Men jeg trenger noen som trenger meg. Noen som kan se meg. Se -MEG- og ikke den jeg utgir meg for å være- En sånn som kan høre på hva jeg har å si, mens tårene renner. Jeg har aldri opplevd det før. Det hadde vært så deilig. En som ikke gjør det for pengenes skyld. En som ikke er opplært til det. Men en som er glad i meg som person, og ønsker meg alt godt. Jeg drømmer. Om at en dag skal jeg få en som elsker meg, ser meg og vil meg alt godt. Ikke nødvendigvis en kjæreste. Kanskje en venn. Kanskje. Jeg vil ikke dø alene, men jeg vil være alene. Jeg vil være alene for å fordøye tanker og meninger. Være alene for å få tid til å puste og tenke mer konstruktivt enn jeg har gjort hittil.
Jeg trenger en fuckings pause. Værsåsnill....
>Corbelle
Fresh start
Ny blogg - gammel blogger.
Jeg har hatt bloggtørke en god stund, men har nå bestemt meg for å starte på nytt. En ny start. En god tilogmed. Kanskje. Hittil har ikke starten vært så ille ihvertfall.
Jeg vet ikke helt hva bloggen min skal handle om enda. Skriver nok om det som faller meg inn.
Jeg er en jente på 15 år med forskjellige problemer. Uten at jeg skal utdype disse noe mer så blir det nok fortalt noe om disse senere. Når det passer seg. Forholder meg forholdsvis anonym, ihvertfall foreløpig.
>Corbelle
Jeg har hatt bloggtørke en god stund, men har nå bestemt meg for å starte på nytt. En ny start. En god tilogmed. Kanskje. Hittil har ikke starten vært så ille ihvertfall.
Jeg vet ikke helt hva bloggen min skal handle om enda. Skriver nok om det som faller meg inn.
Jeg er en jente på 15 år med forskjellige problemer. Uten at jeg skal utdype disse noe mer så blir det nok fortalt noe om disse senere. Når det passer seg. Forholder meg forholdsvis anonym, ihvertfall foreløpig.
>Corbelle
Abonner på:
Innlegg (Atom)