Liten, mindre, minst.

Det er litt utrolig at du endelig ikke har skjønt hvor vondt det gjorde.
Da du låste meg ute, jeg sto bare i pysjen. Måtte vente til mamma kom hjem sa du, så hun kunne låse meg inn. Og når mamma kom, kjeftet du på henne for at hun låste meg inn.
Jeg satt på trappa i pysjen. Hadde blitt dratt ut der, som en ting man ikke bryr seg om og vil kaste. Om det gjorde vondt fysisk? Ikke så mye. Var bare litt kjølig. Veldig kjølig også faktisk, etter noe som kjentes som en evighet. Men det var verst psykisk. Mindreverdig. Ikke noe verdt i det hele tatt faktisk.

Mamma sluttet på jobben klokken 10. Og var i beste fall hjemme rundt kvart på 11. Noen ganger sto jeg der ute fra klokken 8. Banket på, fikk litt juling. Banket på etter enda en time, fikk litt mer juling.

En ting var at pappa gjorde dette. En annen ting er irritasjonen over hvor utrolig naive og blinde naboene var. De så jo selvsagt ingenting. De så ikke at jeg sto der. Ikke i dems hjerne ihvertfall. Det var aldri noen som skjønte at jeg hadde det vondt. Det var aldri noen som fattet en mistanke engang.

Og det gjør litt vondt.

Hun smiler igjen.

Hun smilte litt. Istad. Så du det? La du merke til det? Selvsagt ikke.

Hun smilte fordi hun gikk forbi en kirkegård. Tanken på at alle de døde menneskene bare lå der og slappet av. Ingen tanker, aldri mer tankekaos. Aldri mer depressive tanker. Aldri mer tanker om død. Aldri mer tanker om noe.
Det ønsket om å bli en av dem. Det spiser henne opp. Hvorfor ser du ikke det? Hvorfor ser du bare alt det du ønsker å se?

Alt fremtidshåp har forsvunnet. Tanken på død er det eneste som kan få henne til å smile.

Ingen vet hvorfor hun fortsatt lever, når selv den minste livsgnist har forsvunnet.