Hun smilte litt. Istad. Så du det? La du merke til det? Selvsagt ikke.
Hun smilte fordi hun gikk forbi en kirkegård. Tanken på at alle de døde menneskene bare lå der og slappet av. Ingen tanker, aldri mer tankekaos. Aldri mer depressive tanker. Aldri mer tanker om død. Aldri mer tanker om noe.
Det ønsket om å bli en av dem. Det spiser henne opp. Hvorfor ser du ikke det? Hvorfor ser du bare alt det du ønsker å se?
Alt fremtidshåp har forsvunnet. Tanken på død er det eneste som kan få henne til å smile.
Ingen vet hvorfor hun fortsatt lever, når selv den minste livsgnist har forsvunnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar