Den følelsen av å ikke klare å motstå maten er helt grusom. Man VIL ikke spise, men man må. Det er akkurat som man blir tvunget til å spise. Enda man vet hvor ekkel man vil føle seg etterpå. Så derfor spyr man det opp igjen. Spyr opp den skammen man akkurat spiste. Følelsen av å ese ut.
Jeg finner på unnskyldninger hele tiden. For meg selv. Grunner til å fortsette å spy. Grunnen til at jeg skal kaste opp det jeg akkurat spiste fordi det hjelper. Selv om jeg alt i alt vet det ikke hjelper å spy. Det hjelper på skammen for å ha spist, og det hjelper på følelsen av å ese ut, men det er egentlig alt.
Lei av å finne på unnskyldninger for alt. Unnskyldninger for å kutte, unnskylde pappa, unnskyldninger for å spy. Unnskyldninger til hvorfor ikke leksene er gjort, og hvorfor jeg kom for sent. Delvis fordi jeg måtte klemme på alt flesket, se den harde realiteten i speilet. Igjen. Og fordi det måtte krangles, også denne morgenen. Ting kan jo ikke være rolig, alt må bråkes om. Jeg må også krangles om. Stygge feite meg som bare er i veien, får høre det daglig. Hvor mye han ønsker å drepe meg. Hvor mye fett jeg har som jeg ikke hadde trengt å ha, hvor mye jeg spiser. Hvor mye jeg ikke spiser. Alt er galt, uansett.
Og feit er jeg også.
Bulimien har tatt litt overhånd i det siste. Alt eser i magen. Skulle så gjerne ønske jeg klarte å motstå fristelsen. Kanskje jeg hadde blitt tynn.
