Det er så rart

Det er så rart å ha en sånn tanke. En tanke om å faktisk ha lyst til å ta sitt eget liv. Man vil jo i bunn og grunn ikke, men samtidig så tror man at alle andre vil ha det mye bedre uten. Få slutt på lidelsen. Lidelse? Pft, jeg har det forresten ikke ille. Jeg er bare dritt lei av å leve. Tankene surrer, HVEM vil savne meg hvis det skjer? Mamma. Ja kanskje mamma, men hun slipper mye uten meg. Lillesøs, helt sikkert. Men hun fortjener ikke å ha en sånn storesøster som meg. En sånn hjerneskada idiot, som pappa kaller meg. Og det han sier stemmer, selvsagt. Jeg ER en hjerneskada idiot. Han har ikke møtt noen så dumme som meg. Det er helt riktig, det finnes ikke noen som er så dumme som meg.

Siden folk skammer seg over å være med meg, så hvorfor gidde? Venninnene mine gidder ihvertfall ikke mer. De finner heller på ting i all hemmelighet, så jeg finner det ut i ettertid. På Facebook. Å være detektiv for å finne ut hva venninnene sine har gjort for å slippe unna deg. "Ja, men vi hadde bare plass til 3 i bilen." Åja, ok. Tror du virkelig jeg er så dum? Tror dere virkelig at jeg er så jævela naiv at ikke jeg ser at dere ikke vil være med meg? Men hvis dere ikke vil det, kan dere ikke bare la meg få vite det uten at jeg må finne ut og lete?

Hestene, de klarer seg like greit uten meg. De har kanskje ikke noen til å stelle dem, men eierene finner nok noen nye. Fuglen kommer til å få det så fint også. Alt i alt så er det ikke mye vits i å leve, når man ikke har noe å leve for. Når livet føles så utrolig håpløst er det igrunn greit å få det ut, men jeg skal ikke forvente at noen skal lese. Det trenger de ikke. Men det hadde ikke gjort noe med OMSORG. Å vite at noen er glad i meg og trenger meg er den beste følelsen som finnes. Den har jeg ikke kjent på lenge. Akkurat nå er det bare jeg som er glad i noen og trenger noen, men de trenger egentlig ikke meg. De påstår kanskje det, men de gjør det ikke. Noen tårer og de har kommet over det. Men jeg trenger noen som trenger meg. Noen som kan se meg. Se -MEG- og ikke den jeg utgir meg for å være- En sånn som kan høre på hva jeg har å si, mens tårene renner. Jeg har aldri opplevd det før. Det hadde vært så deilig. En som ikke gjør det for pengenes skyld. En som ikke er opplært til det.  Men en som er glad i meg som person, og ønsker meg alt godt. Jeg drømmer. Om at en dag skal jeg få en som elsker meg, ser meg og vil meg alt godt. Ikke nødvendigvis en kjæreste. Kanskje en venn. Kanskje. Jeg vil ikke dø alene, men jeg vil være alene. Jeg vil være alene for å fordøye tanker og meninger. Være alene for å få tid til å puste og tenke mer konstruktivt enn jeg har gjort hittil.

Jeg trenger en fuckings pause. Værsåsnill....

>Corbelle